Å fotografere hjort i skumring
Hjortebrunsten er over for i år selv om det kan være enkelte dager med brøling og mye aktivitet fremdeles. Når det skjer er det som regel ei kolle som av en eller annen grunn får en senere eggløsning, gjerne fordi den ikke ble paret første gang. Dersom dyrene blir skremt ved første eggløsning gjelder det å komme i sikkerhet heller enn å føre slekten videre. Og i oktober er det gjerne en del folk i skogen som lett kan forstyrre naturens gang.
Det ble en noe amputert brunstperiode for min del dette året, men noen bilder og opplevelser har det blitt, og her kommer den første av flere rapporter fremover. Etter postering både en kveld og en morgen uten å få dyr på fotohold skjedde det endelig noe den andre kvelden. Men det skjedde svært sent. Jeg hadde egentlig tenkt å pakke sammen da jeg ble vàr noe bak ei stor furu som sto noe til høyre for meg. En bukk drev å feide ei lita furu omkring tjue meter borte! Det var ingen fotomuligheter gjennom den tette furua, så jeg ble bare sittende og følge med. Det kunne jo hende at den ville komme frem etter hvert. Når den løftet på hodet så den rett på meg gjennom furua, og den ble straks mistenksom! Eldre bukker har en ekstra sans som jeg ikke helt har funnet ut av i sånne tilfeller! Den kom nærmere for å undersøke, men var hele tiden i skjul av furua. På omkring ti meters hold satte den i et voldsomt bjeff, og så tok den over myra i stor fart. På 70-100 meters avstand stanset den opp og kikket på meg. Skumringa var nå kommet såpass langt at jeg måtte opp i 12500 ISO for å få 1/25 sekund på blender 4. Dette er kritiske lukkertider med 500 mm, men ganske mange av bildene ble skarpe. At autofokusen hang med er ikke mindre enn imponerende, noe som ikke hadde vært mulig for bare ett år eller to siden.
Etter at avstanden ble stor nok og det ble stadig mørkere ble bukken mer i brølemodus. Dermed ble det noen flere bilder, selv om fargene ikke kommer helt til sin rett og det blir noe støy på så høye ISO-verdier.
