Ørretvak - sommerminner
Av Vidar Lunde
Det er den mørkeste tida i året, og med det gråtunge været som var i dag er det lite å ta bilder av. Det er ca sju dager til sola snur og da er det kanskje tid for å mimre litt over det som var. Når jeg blar i arkivet ser jeg at det er flere motivområder som jeg har vist lite bilder fra i bloggen dette året. I det hele tatt har det vært nokså laber innsats på bloggfronten, noe som kanskje skyldes facebook.? Ikke det at jeg har lagt så mye ut der, men alle andre legger ut der i stedet for å blogge, og da går det med litt tid på fjesboka.
Et av prosjektene mine denne sommeren var å ta nye og bedre vakbilder. Et av mine eldre vakbilder fikk gull i første runde av fotojakta, noe som ga inspirasjon til å få tatt nye. Jeg hadde funnet en liten og grunn kulp i en fiskerik bekk, og her startet jeg allerede i mai med å ta bilder. Ørreten var stort sett mindre enn 200 gram, men det er jo ikke størrelsen det kommer an på. Når fisken vakte gikk det så fort at det var nytteløst å følge og fokusere på fisken. Det handlet om å se insekter på vannflaten før fisken så dem. Så var det å fokusere på insektet og holde utløseren inne. Som regel ble det da 20-40 "tomme" bilder som måtte slettes før det endelig satt noen. 27.mai fikk jeg disse to bildene, og det under ble brukt i fotojakta. Der fikk det gull og senere ble det vurdert til 51,8 poeng som var blant de 15 beste bildene i løpet av året. I tillegg ble det nominert som årets fiskebilde i gullkroken.
Småfisken i kulpen var vakvillig, men det var lite større insekter og derfor veldig tidkrevende og vanskelig å få gode bilder. Derfor søkte jeg opp større fisk i elva som vakte etter døgnfluer som kom drivende.
Bildet over viser at ørreten bommer noen ganger på insektet som her seiler på sida av den åpne munnen. Dette skjer faktisk forbausende ofte, noe å tenke på for fiskeren som ikke kjenner noen ting i tilslaget og lurer på hvorfor :)
Ganske gul døgnflue med tre haletråder, det er den store elvedøgnflua Ephemerella aurivillii. Det var flere fisker som vakte, og størrelsen varierte mellom en drøy halvkilo til nærmere to kilo. Den over er en av de større.
Ørret som står kloss i land og plukker insekter som kommer drivende må gjerne litt ut til sidene for å fange det som kommer. Når jeg bruker 500mm er avstanden til fisken drøyt fire meter. Da hender det at fisken kommer mot meg som i bildet over. Vingene på døgnflua ses såvidt inne i munnen.
For å få vakbilder må det være en del insekter på vannflaten. Som regel er det klekking av døgnfluer som gir mest vaking, men når fisken er i etemodus kan den ta hva som helst. Jeg har bilder av fisk som tar veps, steinfluer, vårfluer, biller og stankelbein som i bildet over.
Selv om stor fisk ofte kan vake med knøttsmå vak hender det at større deler av fisken kommer over vannflaten. Her ser vi halefinnen på en ørret i trekvartkilos klassen.
I tillegg til at det må være mye insekter på vannet må det også være noenlunde vindstille. Da er det lettere å se insektene og fokusere på dem når de driver nedover mot der fisken står. Uten for mye krusninger på vannet vil da også fisken tre tydeligere frem på bildet.
Bildet over ble brukt i fotojakta og fikk 44 poeng som er sølv.
Her har kameraet tatt 12 bilder i sekundet, og dette bildet kom like etter det forrige. Lukkertida var 1/1250 sekund, noe som viser hvor fort ting skjer. Den tredje forutsetningen for gode vakbilder er altså godt lys. For å fryse bevegelsene må lukkertida helst være 1/1000 sekund eller kortere.
Noen flere bilder av fisk som er på vei mot insektet.
Og det avgjørende øyeblikket når ørreten er i ferd med å bryte vannflaten.
Og til slutt døgnflua i kjeften på ørreten. Det er bare omkring fem måneder til dette kan oppleves igjen!
