Plassbukkene
I de hjorteområdene jeg besøker i brunsten er det mulig å få en oversikt over hvor de største bukkene holder til. På god avstand kan jeg studere adferden i kikkerten, og dermed også planlegge gode posteplasser når jeg vil nærmere for å få bilder. Jevnt over er storbukkene forbausende stasjonære, og i de fleste tilfellene er betegnelsen "plassbukker" en god beskrivelse. Når kollene vil av gårde til nye beiteplasser hender det at bukkene følger etter, men i mange tilfeller blir de værende i sine områder og vente til kollene kommer tilbake etter nattens beiteøkt.
Plassbukkene er normalt de mest intense brølerne, men en brølebukk er ikke alltid en plassbukk. I større områder kan det være flere plassbukker som da vil konkurrere mye om oppmerksomheten, og dette vil også tiltrekke mindre bukker som kan begynne å brøle, men som egentlig ikke har noe område å forsvare og blir ofte jaget mellom plassbukkene. I den ene lia jeg besøker var det i år minst fem plassbukker. På de to øverste bildene er det en 15-takker som dominerte voldsomt i den midtre delen, og den utvidet sitt område etter hvert.
I den indre delen gikk denne ulike 12-takkeren; ulik fordi den hadde 5 takker på høyre side og 7 takker på venstre side i geviret. En gang var det nære på at det ble en heftig kamp mellom disse to bukkene da 15-takkeren kom inn på 12-takkeren sitt område. Det ble parallellgang, men de unngikk kampen, noe jeg skal komme tilbake til. Trolig var de i kamp senere for 12-takkeren ble presset lenger inn i lia og hadde et betydelig mindre område å forsvare på slutten av brunsten. Bildene her viser et besøk i ei av de mange sølegropene i området!
Lengst ute i lia gikk det en meget grov 14-takker. Den hadde en skikkelig bassrøst som var lett å kjenne igjen. Det var først en av de siste dagene jeg fikk gode nok bilder av den, slik at jeg kunne telle takker og skille den fra de andre på mer enn bare lyden. Her følger den etter ei kolle som den hentet ute på de åpne myrene og som den fikk jaget tilbake til bjørkeskogen.
I ei annen brattli hadde jeg oversikt over regjerte en 8-takker. På lang avstand så jeg den paret ei kolle minst 11 ganger en ettermiddag ganske tidlig i oktober. Senere så jeg at den hadde en intens brølekonsert og parallellgang med en 12-takker, men det var 8-takkeren som holdt stand i lia mot slutten av brunsten. Der den holdt til var det meget vanskelig å komme på gode posteplasser uten å skremme dyr, men en ettermiddag med god vind klarte jeg det. Når bukken da kommer tilbake til myra med sølegropa etter å ha jaget en mindre 8-takker, setter den geviret ned i gjørma mens den pisser seg selv opp etter halsen og buken!
Det ser ut som den har full kontroll med hva den gjør og hvor den skal treffe!
I et helt annet område var det en 13-takker som var plassbukken. Fire andre bukker brølte rundt omkring, men jeg så aldri at noen av de utfordret 13-takkeren og de kollene den hadde med seg. Også her så jeg paring på litt for langt hold til å få gode bilder.
Av disse plassbukkene som er avbildet her, er det bare den siste 13-takkeren som lever farlig på sitt område. Dersom snøen eller sulten ikke presser de andre bukkene ut av de områdene de har vært i gjennom brunsten, så lever de forholdsvis trygt for jegere. Dette fordi det er nokså langt inn på fjellet, og fordi grunneigerne ikke vil ha jakt der. Dette gjør at vi fotografer (vi er 3) kan følge med de samme dyrene gjennom flere år, og ikke minst få en god oversikt over hvordan bestanden utvikler seg. Avslutter med et siste bildet av 13-takkeren i et fint furuskogsmiljø.
