Hjortekollene
Hjortebrunsten handler først og fremst om de store bukkene, de som brøler så grovt at det går gjennom marg og ben på de som måtte få høre på. Og lydene er jo en stor del av gleden ved å oppleve denne intense perioden. Men hjortebrunsten er så mye mer enn bare de største bukkene, uten kollene hadde det ikke blitt noen ting. Det er de som skal bedekkes, og det er de som bærer frem den nye kalven som gjør at bestanden øker eller holder seg stabil. Så her vil jeg vie en blogg til kollene!
Det er alltid ei kolle som leder flokken. Bukken kommer bakerst, og i disse brunsttider forfølger han enkelte koller for å lukte når de er klar til å bedekkes. På det neste bildet jager bukken denne kolla og kalven hennes rett mot der jeg sitter på post.
Bukken var forsiktig med å følge etter ut på den åpne myra, og dermed fikk kolla og kalven litt fred til å drikke og beite ei lita stund.
Jeg er meget forsiktig med å ta bilder når dyra er nærme, og særlig når de ser rett på meg. Hjorten er svært vàr for fremmede lyder og vil ganske snart slutte å oppføre seg naturlig hvis den fatter mistanke til noe. Avstanden er nok ikke mer enn 20 meter på disse bildene, men kameraklikkene blir overdøvet av bukkens brøling og dyrene fortsetter sin vanlige aktivitet.
Kolla på bildet over beiter på den lille bjørka. Det er tilfeldig at hun ser i min retning, og at hun ikke er oppmerksom ser en på det avslappede blikket, at ikke begge ørene er rettet mot meg, og at halsen ikke er langstrakt. Igjen brøler bukken når jeg trykker på utløseren og derfor vender hun hodet og ørene bort fra meg når neste bildet blir tatt.
Miljøet betyr mye for alle typer dyrebilder. Jeg har brukt mye tid i år for å få bilder på helt spesielle plasser, men har så langt ikke lykkes med å få dyrene på de mest særegne plassene. Noen ganger blir det likevel brukbart der som dyrene kommer, som på denne åpne myra med de flotte bjørkestammene.
Hjortekollene besøker sølegropene like mye som bukkene, og det kan de gjøre hele året dersom det ikke er frossent. Her driver hun og sparker i søla før hun legger seg ned.
På det neste bildet kommer det ei kolle på besøk der ei annen kolle og kalven ligger og drøvtygger. Kalven kommer seg på bena og møter den nye kolla i en slags hilsen med snuten. Det handler om lukt som sannsynligvis forteller alle dyr mye mer enn det vi mennesker kan forestille oss.
Til slutt et miljøbilde der tre koller og en kalv går og beiter.
