Hubro i skogen

Etter å ha fått en del bilder av hubroen med bevegelsessensor var det på tide å prøve å oppleve denne store fuglen på nært hold. Telt ble satt opp og jeg var på plass forholdsvis tidlig på kvelden. På bildene kunne jeg lese av tidspunktet når den kom, og det stemte med det jeg opplevde når jeg selv var til stede. På det tidligste kom den 22.25, men etter hvert kom den senere og senere. De gangene den kom før 23.00, varslet som regel en grå fluesnapper om at noe var på ferde. Hubroen kom fra tre til tre, ofte ikke mer enn 10-20 meter om gangen. Så ble den sittende å speide ei god stund før den fortsatte til neste tre, eller den slapp seg ned på bakken. Den satt på forskjellige plasser utover natta, og oftest var det så mørkt at det var vanskelig å stille skarpt på vanlig måte. Ble det mørkere enn 1/10 sekund på blender 2,8 og 1600 ISO, så var autofokus uaktuelt. Litt lenger var det mulig å bruke live view, men når lukkertida ble lenger enn 1/2 sekund var det bare å ta et bilde, sjekke skarphetsplanet på full forstørrelse og så vri fokusen frem eller tilbake og ta et nytt bilde. Dette tok selvfølgelig tid, men eneste utvei til å få skarpe bilder i den mørke skogen. Heldigvis ble den store ugla oftest sittende lenge på samme plass når den først hadde flyttet seg, og den satt helt i ro! På det øverste bilde er lukkertiden 1,3 sekunder på 3200 ISO, mens det er 2 sekunder på bildet under.

Hubro med bytte i furuskog

Med så lange eksponeringstider ville det kanskje vært naturlig å prøvd blitz. Men det ville kun vært mulig på et sted, og det ville gitt et unaturlig lys i forhold til hvordan det er i skogen der ugla holder til. Ettersom den flyttet seg flere ganger fikk jeg også bilder i forskjellig miljø. Det var fantastisk å følge med på hva hubroen foretok seg, men jeg er nå nesten helt sikker på at årets ungekull ikke lenger eksisterer. Den spiste på stedet, og dersom den ikke fikk i seg alt hendte det at den lagret restene under en stein. På det meste lå det to høner og en halv hareskrott som den hadde tatt selv under steinen. Som spurvugla kan altså også hubroen lagre mat til senere! Aldri så jeg at den fløy av gårde med noe, og aldri hørte jeg tigging fra unger i nærheten. Det kom faktisk aldri lyd fra den voksne heller. Som jeg skrev i den forrige hubrobloggen var det en del roping like etter at ungen døde, men nå har det altså vært helt tyst. De siste dagene har den kun vært i nærheten av teltet på den mørkeste delen av døgnet, og det har ikke blitt flere bilder. Jeg har derfor avsluttet mitt hubroprosjekt for denne gang. Siste bilde er eksponert i 15 sekunder!

Hubro i tre