Etter en tur på fem dager i høgfjellet mellom Suldal og Bykle var det meget interessant å treffe på en ilsint lemen på turen. Når det er lite lemen i fjellet, vil de få som er å se normalt være sky og kjappe til å komme seg i sikkerhet. Det er når det blir mange at de lett blir stressa og farer opp på lang avstand. På hele turen så vi et lemen til og kun en fjellvåk, så det er ikke mye som tyder på at det skulle være mange av de. Hvorfor ble så denne så eitrende sint og ikke heller stakk av? Det kan jo hende at det er noe i emning, og at det snart vil bli et yrende liv igjen? Det er lenge siden sist vi hadde et godt lemenår i disse fjelltrakter.

I lia ovenfor Svartepoddtjern fant vi også ei dyregrav. Den virket helt inntakt og det var spennende å se hvor slike dyregraver blei plassert i terrenget. I den samme lia var det nesten bare en naturlig plass å komme opp eller ned. Med andre ord et sted dyrene ville gå med ujevne mellomrom. Dessuten var det mer enn nok stein til å lage ledegjerder som ville tvinge dyra i riktig retning. Og vi så reinsdyr, to stykker bare et par hundre meter lenger oppe i lia.