I slutten av februar var hubroen tilbake i sitt hekketerritorium. Gjennom vinteren har jeg vært i området mange ganger, men ikke sett spor etter fuglen. Sannsynligvis farter den omkring gjennom høsten og vinteren for å finne tilgjengelig føde i lavereliggende trakter. Vinteren har vært tøff med mye snø og tidvis med et hardt skarelag som har beskyttet smågnagerne. Men på senvinteren er hubroen alltid tilbake til sine reirområder for å starte kurtiseringen. Om kveldene ca tre kvarter etter solnedgang starter den ropinga, en vakker og stemningfull røst som bærer langt. Oftest roper den bare et lite minutt før den drar ut på jakt, men noen ganger kan det vare ganske lenge. 

En dag i begynnelsen av mars oppdaget jeg fuglen som satt i en liten sprekk høyt oppe i den stupbratte fjellsida. Avstanden var flere hundre meter og jeg var ikke sikker på at det var hubro før jeg fikk rigget til 500 mm'en på 1,6-faktor kameraet. 8x kikkerten forstørret for lite til å bli sikker, men i teleobjektivet kunne jeg se at den snudde på hodet av og til. Den kvelden var ropene ekstra stemningsfulle å høre på! Og fra nå av er det "forbudt" å bevege seg i hekkeområdet frem til ungene er store. Hubroen er ekstremt sky ved reiret og vil forlate eggene om den blir forstyrret!

Bildet under er fra i fjor sommer. Hekkesesongen fikk en brå slutt da hubroungen til slutt døde av ukjente årsaker. I etterkant klarte jeg å lokke til meg en av de voksne med utlagt åte i nærheten av hekkeplassen.