SuldalFoto.no

Var en tur i hjorteskogen fredagskveld og lørdagsmorgen. Det går mot høst og det har begynt å øke på med dyr i området. Stadig flere trekker nå mot brunstområdene fra der de har vært på sommerbeite. 10-takkeren på bildet over kom ut av en tett granskog like etter solnedgang og beitet seg forsiktig nedover dalen. Halveis ned mot innmarka la den seg ned for å drøvtygge. Da det skumret dro den videre nedover sammen med fire koller og to kalver.

Geviret er nå feid og jeg kunne se den markerte geviret mot noen småfuruer, men jeg klarte ikke å få noen bilder av det. Den form for aktivitet sammen med slåssing er det jeg håper å få på minnebrikken denne høsten. Jeg satt på samme sted om morgenen i håp om at bukken skulle komme tilbake. Det gjorde den ikke, men i stedet kom det to mindre bukker sammen med ei kolle. Den ene bukken hadde noe så spesielt som en delt øyetakk. At takker kan dele seg forekommer av og til i krona på større bukker, men at en 6-takker skulle ha en delt øyetakk har jeg aldri hørt om.

Venstre øyetakk er delt i to takker.

Disse to bukkene fulgte tett etter kolla og ved et par anledninger hevet de leppa i en flehmen-respons. Ved en anledning kom de såpass nær hverandre at det var nære på å bli slåsskamp, men bukken uten delt øyetakk bøyde fort av sånn at det ikke ble det jeg hadde håpet på.

De største reinsdyrbukkene pleier å starte gevirfeiinga omtrent samtidig med jakta. Disse blodige skinnfillene som henger ned fra geviret kan være et flott fotomotiv å få med seg, samtidig som det forteller om en adferd som blir stadig mer styrt av hormoner. Det går mot brunsttid i fjellet! I slutten av august blir det derfor alltid satt av noen dager for å leite opp reinsdyr, og denne gang hadde jeg ikke gått mange hundre meterne før bukken på bildet over dukket opp. Den gikk alene og hadde ikke begynt feiinga, så jeg fulgte den hele dagen i håp om at noe skulle begynne å skje. Når dyra først begynner å feie, er de som regel ferdig i løpet av et døgn. Det ble noen bilder av dyret som må karakteriseres som storbukk, og selv om den klødde litt i geviret begynte aldri huden å løsne fra geviret.

Et par dager senere var jeg oppe igjen. Denne gang fant jeg to mindre bukker der den største hadde startet feiinga. Dette ga en del spennende situasjoner i løpet av ettermiddagen. Stadig vekk klødde den geviret ned i bakken, og ved noen anledninger feide den geviret skikkelig i en bjørkebusk. Ganske ofte kom den også med grimaser der det ser ut som den smiler og ler. Kanskje den ser frem til å treffe simlene igjen snart!? Men da vil den sannsynligvis også treffe på storbukken som helt sikkert vil ha noen ord med i laget. Jeg håper å treffe på alle sammen da!

Forøvrig drar jeg til Florø over helga for å holde foredrag om hjort på tirsdagskvelden. Der er det seminardager om hjorteforvaltning.

Det er ei stund siden jeg har vist bilder av hjort på bloggen, og det har heller ikke vært så mange møtene denne sommeren. Rekner med at det vil bedre seg etter hvert som det nærmer seg brunsten. Noen dyr har jeg truffet på, men som regel på litt lang avstand. Disse bildene ble tatt for to uker siden, og 10-takkeren på bildet over hadde ikke feid geviret. Det har den trolig gjort nå.

Etter at 10-takkeren forsvant inn i skogen gikk det ei god stund utover morgenen før det dukket opp ei kolle og en spissbukk. Kolla virket mistenksom og hun hevet hodet i forsøk på å få vær av eventuelle farer i nærheten. Jeg hadde god vindretning der jeg satt, så hun ble aldri oppmerksom på meg. Spissbukken beitet nokså fredelig uten særlige bekymringer.

Samanrast reinsdyrgrav under Kistenutenden.

Høgfjellet har vore nytta i fleire tusen år. Steinalderbuplassar, bogastille, hellerar og dyregraver er kulturminne som vitnar om det. På ein fleirdagars tur rundt Vassdalseggi (Vinje-, Odda- og Suldal kommune) blei fleire fornminne kikka nærare på. Til tross for at dei fleste reinsdyrgravene ber preg av å vere samanrast, skapar dei særleg undring: Kven bygde dei, og når? Sveinung Bang Andersen avviser at det har eksistert profesjonelle fangstfolk som var på fjellet i lang tid. -Bruken av dyregravene må oppfattes som en utmarksnæring knyttet til jordbrukere bosatt i tilgrensende dalfører, skriv han (2004; Reinsdyrgraver i Setesdal Vesthei - analyse av gravenes beliggenhet, byggemåte og brukshistorie. AmS Varia 40). Radiologiske undersøkingar tyder på at dei fleiste reinsdyrgravene har vore nytta før Svartedauen.

Du finn fleire bilde frå ulike reinsdyregraver her i arkivet. Og fleire vil komme etterkvart.....

Reinsdyrgrav under Vassdalseggi

Bogastille.